Hei igjen, lenge siden sist! Jeg er fryktelig dårlig til å oppdatere bloggen, skal bli flinkere. Ikke bare for de som leser sin skyld, men fordi jeg tror det her er noe som er veldig fint å se tilbake på om noen år. Enkelte ting blir glemt så altfor fort, så da er det nok fint å kunne se tilbake bare for å mimre og hvis det er noe jeg har glemt som jeg finner igjen her.

Vi har ikke gjort så veldig mye siden sist egentlig, dagene har gått som vanlig. Benjamin og jeg koser oss masse med familie og venner, og jeg jobber litt. Ikke veldig mye å skrive om sånn egentlig. For en uke siden var vi på besøk hos Karina og Vanessa, og Benjamin koste seg masse med den fremtidige kjæresten sin som var så fin i den nye kjolen sin.

Jeg har naturlig nok gått ned ganske mye i vekt etter fødselen, men det er allikevel noen kilo som sitter litt igjen. Jeg har derfor bestemt meg for å gjøre noe med det, og det har faktisk gått ganske så bra hittil, selv om det ikke har vart lenge. Jeg spiser annerledes og har kuttet ut brus og søtt annet enn i helgen. Jeg målte meg da jeg var på jobb forrige uke for å se om jeg kom til å se noen forskjell denne uka her, og det gjorde jeg faktisk! Aner ikke om det er noen forskjell i vekt da jeg ikke har veid meg, men på en uke har jeg faktisk gått ned 4 cm rundt midjen bare ved å passe på hva jeg spiser og gå litt mer enn jeg har gjort. Utrolig motiverende å se resultater på så kort tid, så dette skal jeg fortsette med! Føler jeg har mer energi også, og det er jo ikke akkurat noe negativt.

Hva har dere gjort i det siste?

I går ble Benjamin 10 måneder gammel. Sier det hver måned, men det er virkelg helt utrolig hvor fort tiden går og hvor mye han utvikler seg på kort tid.

Det er så koselig når det strømmer inn gratulasjoner til folk som akkurat har født på facebook. Det får meg til å tenke tilbake til min barseltid, og på den overvelmende følelsen jeg hadde da. Jeg vet så godt hvilken utrolig lykkefølelse de nybakte foreldrene sitter med, og hvor fine dager de har foran seg med den nyfødte, lille babyen de skal bli kjent med.

Samtidig blir jeg litt trist. På en måte vet jeg ikke hvorfor, samtidig som jeg vet veldig godt hvorfor innerst inne. Dagen Benjamin ble født, var den beste dagen jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg var stolt over meg selv, og over den nydelige babyen jeg hadde lagd. Jeg så kun lykke i tiden fremover. Jeg hadde rosa barselskyer foran øynene som gjorde at jeg kun så det gode i livet, og jeg greide ikke å se det som ikke var bra. Når jeg ser at folk akkurat har født og tenker på lykken de føler akkurat da, tenker tilbake på hvor lykkelig jeg var den gangen det var jeg som lå på sykehuset, og tenker på hvor feil alt har blitt. Eller, feil og riktig på en og samme tid. Jeg hadde ikke trodd jeg kom til å bli alenemamma, jeg trodde alt kom til å være like rosenrødt som jeg følte det var der og da. Vel, de rosa barselskyene forsvant gradvis, og jeg kom mer og mer tilbake til virkeligheten og de mindre bra tingene som hører med. I jula ble jeg for alvor dratt helt ned på jorda igjen, og det var også da jeg skjønte at jeg kom til å bli alene. Det jeg ikke hadde villet innse i ganske lang tid, ble plutselig en realitet.

Jeg tror det er derfor jeg får en slags tristhetsfølelse når jeg ser andre har født. Jeg tenker på hva de føler, hva jeg følte den gang, og på hvor vondt jeg synes det er at ting har blitt som det har blitt. Ikke misforstå, det at jeg ble alene med Benjamin var helt nødvendig og helt rett, men allikevel var det jo ikke sånn jeg trodde det skulle bli. Jeg har så lyst til å kjenne den samme lykken igjen, den følelsen av at det bare er meg, babyen og pappaen som betyr noe i hele verden. Den følelsen av at alt er helt riktig, at det ikke finnes noe vondt noe sted. Det kribler i magen min hver gang Benjamin smiler til meg, eller hver gang han sier "mamma" og tydelig mener meg. Allikevel er det noe spesielt med barseltiden. Til syvende og sist tror jeg at det jeg savner, er å slippe å bekymre meg. Slippe å tenke så mye, bare tenke at alt er akkurat som det skal være.

Det her ble sikkert bare rot, vet ikke om det jeg har skrevet er lesbart engang. Jeg har bare sittet litt i mine egne tanker i det siste, og nå trengte jeg å få det ut. Er det noen som i det hele tatt skjønner hva jeg prøver å komme frem til? Kanskje det er noen som kjenner seg igjen?

Når Benjamin er frisk og i fin form, er han blid. Så innmari blid. Nå virker det som om formen og alt er på topp, for i dag har han ikke gjort annet enn å smile, le, snakke og sjarmere. Det går i "mamamama mama dadada dada" hele dagen, med skikkelig latter og smil når han får svar. Det er litt rart med det, for etter jeg ble mamma så er jeg mer forelska enn jeg har vært noen gang før. Ingen har noen gang fått meg til å føle noe sånt som det Benjamin gjør når han smiler til meg. Jeg bare sier det, dere som ikke er foreldre tror kanskje dere har vært glad i noen frem til nå, men bare vent dere!

De søvnløse nettene jeg snakket om for to innlegg siden viste seg å være en ny tann på vei. Jeg hadde mistanke om at det var tenner, og fikk også en kommentar eller to om at det kunne være det, hvis jeg ikke husker helt feil. Nå har den første tannen oppe brutt igjennom, og for å si det sånn, puppene henger i en tynn tråd nå! Nå må Benjamin være snill, ellers blir det bare erstatning her i gården fremover.

To netter med lite søvn hadde vi, før han slo til og sov helt til 6 dagene etter. Deilig, og veldig godt å kjenne på kroppen at han har det bedre. Nå om dagen er han i kjempehumør, smiler hele dagen (så lenge han får det som han vil, han er like bestemt som mammaen sin), og er en skikkelig sjarmør.

Ting skjer fort om dagen. Det er ikke lenge siden Benjamin skjønte hvordan han skulle krype fremover istedenfor bakover, og nå er han over alt. Det morsomste er allikevel dette:

Når jeg kom ut fra kjøkkenet for noen dager siden, stod han plutselig sånn her. Etter det har han prøvd å stå overalt. Hittil har han ikke klart det andre steder enn i senga, i lekegrinda og oppover mot meg mens han holder i hendene mine som ligger i fanget mitt, men det kommer seg vel andre steder også. Imens får jeg bare kose meg med å løpe etter han overalt, så han ikke drar ut dekoderen fra tv-benken og spiser jord fra blomsterpotta.

I natt hadde jeg en liten gutt som absolutt ikke skulle sove jeg. Han sov frem til rundt 2, og bestemte seg rett og slett for å være våken og sint til halv åtte. Jeg skjønner selvfølgelig at noen sånne netter hører med, og at jeg har vært veldig heldig frem til nå i forhold til veldig mange andre med f.eks kolikkbabyer, men allikevel passer det aldri bra med en våkenatt. Spesielt ikke i natt vil jeg si, siden jeg er i skikkelig dårlig form selv.

Tror kanskje han begynner å bli litt dårlig selv, for han var skikkelig tett i nesa i natt og jeg var selvfølgelig tom for nesedråper. Er jo ikke bare bare å være Benjamin heller, og ikke greie å si ifra om hva som er galt.

(Får ikke lagt inn bilde, det kommer senere)

Heldigvis er han like blid nå fordet da, og da går det greit. Jeg klarer litt søvnmangel, og dessuten så får jo jeg sovet når han sover på dagen i dag. Håper vi blir friske snart begge to.

Helgen har Benjamin og jeg tilbragt på hytta med moren og faren min, søstrene mine, tanten, onkelen og søskenbarna mine, pluss Alexander som jeg "viste frem" i dette innlegget. Vi har kost oss kjempemasse, og det er nesten litt nedtur å komme hjem. Herregud så deilig det er å være på hytta og bare gjøre ingenting. Spille spill, sitte ute i solveggen, lese quiz-bøker og spise godteri. Helt herlig.

Baksiden av hyttetur og veldig kaldt soverom, er at jeg har blitt syk da. Halsen og nesa er tett, og kroppen verker. Forhåpentligvis går det fort over.

I går var vi på 9-månederskontroll, og den gikk som ventet kjempefint. Han er akkurat der han skal være i utvikling, og hun trodde han kom til å krabbe snart. Og i dag dere, i dag krabbet han!! Jeg var på jobb, og fikk en telefon fra bestemoren min som fortalte det. Jeg har med andre ord ikke sett det selv, noe jeg egentlig synes er skikkelig dårlig gjort av Benjamin. Han kunne i det minste ventet til jeg kom hjem.

Men ja, kontrollen. Han veide 9140g og var 74,5 cm, noe som visstnok var litt under gjennomsnittet på vekt og litt over gjennomsnittet på lengde. Hun sa at det ikke var noe rart at vekten har flatet ut litt, siden han er mye mer aktiv rundt på gulvet nå enn han var før. Neste kontroll er 1årskontrollen i juni, og da er det vaksinetid igjen. Jeg må begynne å forberede meg på det allerede nå.

Hoppehuska hans begynner virkelig å bli favoritt her i huset. Han sitter selvfølgelig ikke i den lenge om gangen, og jeg passer på at det ikke blir for ofte pga ryggen hans. Han storkoser seg i deN, og hopper opp og ned som bare det mens han ler og smiler. Det er så morsomt å se, spesielt fordi huska for en måned siden ikke var så morsom. Da bare så han forvirret rundt seg og skjønte ikke stort av hva han egentlig skulle gjøre. Det er helt utrolig hvor mye de utvikler seg på kort tid i denne alderen.

Hvor stor var ditt/dine barn på 9månederskontrollen?